M A N A D E A R V A N !
lørdag 30. juli 2011
fredag 29. juli 2011
De siste timene som skapsame...
... NEEEEIDAAAA, selvfølgelig slutter jeg ikke å være skapsamen! Men det er mulig det blir veldig stille på bloggen fremover, ettersom jeg har en annen blogg som går mer på livet mitt i "sør". Dersom det er noen som følger den her bloggen, kan jeg jo også legge innleggene her...(?)
Well, nå har jeg nettopp kommet hjem fra min siste jobbedag på kiosken, og det føles helt greit å ha jobba 36 av 78 timer. De siste tre døgnene har bare gått til soving, spising og jobbing. I går pakket jeg ned alle tingene mine, og det var jammen meg litt rart. Men som den midterste søstra sa; "det er alltid litt trist når en epoke i livet er over."
Blei litt mer følsom når jeg skulle gi nattaklem til tanteungene og han ene ikke ville slippe meg når jeg sa det kanskje var den siste nattaklemmen de fikk når jeg bodde her. Buhu, det gjorde vondt i tantehjertet!
Tidligere i våres spurte minstemann når jeg skulle flytte herifra. "Vil du at jeg skal flytte?" Neida, han bare lurte på om det var når all snøen på fjellet var borte. "Ja, omtrent."
Og idag måtte jeg spørre om han huska hva han spurte meg om, og hva jeg svarte, når jeg henta han i barnehagen den dagen, og tror du ikke ungen huska. "At du skulle flytte når snøen var borte fra fjellet." <3
Jeg kommer til å savne å komme hjem til søstras koselige stue med tente lys, kranglinga med tantebarna(haha), småpratinga med alle på kiosken, turene vi har dratt på, grillinga og all pølsespisinga, natt hele dagen, dag hele natta, søstras middag, scootersnakken(heeeele tiiiida), pubturene og forferdelig unødvendige nachpiel hos en kar oppi street'n her hvor møblene alltid går gaiken, kaffebesøk og alt annet som hører med til dagliglivet her i Birtavarre.
Som det står under "Skapsamen" øverst her;
"Leage lihkolas doppe gos don leat."
(Vær lykkelig der du er.) - og det har jeg vært!
Det er ingen tvil om at jeg har trivdes som plumma i egget her oppe og alltid følt meg velkommen selv om hjemlengselen har meldt sin ankomst i ny og ne.
I morgen begynner turen sørover, og omlag et døgns bilkjøring. Vi tar ruta gjennom Sverige, siden det visstnok går fortere...
Det kommer nok et par innlegg til her før jeg hiver inn håndkle herifra, men enn så lenge:
♥ Alle dere som jeg kjente fra før og har blitt kjent med; svigerbror og tante sine små rakkerfanter, Lill/Tobben, Johanna/Tommy, Hege, Herodes, Gunnar, lille Larsen, Tippa & Jim, Stine/Dagfinn + "tante-Ines" små gull og alle dere andre; jeg kommer til å savne dere vilt og hemningsløst! Takk for at dere har tatt meg så godt i mot, og inn i varmen.
♥ Søstra mi; det har vært så fint å bo sammen med deg for første gang i livet, kommer til å savne deg mest av alle. Jeg er så veldig, veldig, veldig glad i deg. Og jeg er stolt over å ha deg som storesøster!
In other words;
TAKK FOR MEG, BIRTAVARRE!
(haha, høres jo ut som jeg blir borte for alltid... men bare vent... æg kommer hjæm en gang, bare ikkje meeeeengang.)
Well, nå har jeg nettopp kommet hjem fra min siste jobbedag på kiosken, og det føles helt greit å ha jobba 36 av 78 timer. De siste tre døgnene har bare gått til soving, spising og jobbing. I går pakket jeg ned alle tingene mine, og det var jammen meg litt rart. Men som den midterste søstra sa; "det er alltid litt trist når en epoke i livet er over."
Blei litt mer følsom når jeg skulle gi nattaklem til tanteungene og han ene ikke ville slippe meg når jeg sa det kanskje var den siste nattaklemmen de fikk når jeg bodde her. Buhu, det gjorde vondt i tantehjertet!
Tidligere i våres spurte minstemann når jeg skulle flytte herifra. "Vil du at jeg skal flytte?" Neida, han bare lurte på om det var når all snøen på fjellet var borte. "Ja, omtrent."
Og idag måtte jeg spørre om han huska hva han spurte meg om, og hva jeg svarte, når jeg henta han i barnehagen den dagen, og tror du ikke ungen huska. "At du skulle flytte når snøen var borte fra fjellet." <3
Jeg kommer til å savne å komme hjem til søstras koselige stue med tente lys, kranglinga med tantebarna(haha), småpratinga med alle på kiosken, turene vi har dratt på, grillinga og all pølsespisinga, natt hele dagen, dag hele natta, søstras middag, scootersnakken(heeeele tiiiida), pubturene og forferdelig unødvendige nachpiel hos en kar oppi street'n her hvor møblene alltid går gaiken, kaffebesøk og alt annet som hører med til dagliglivet her i Birtavarre.
Som det står under "Skapsamen" øverst her;
"Leage lihkolas doppe gos don leat."
(Vær lykkelig der du er.) - og det har jeg vært!
Det er ingen tvil om at jeg har trivdes som plumma i egget her oppe og alltid følt meg velkommen selv om hjemlengselen har meldt sin ankomst i ny og ne.
I morgen begynner turen sørover, og omlag et døgns bilkjøring. Vi tar ruta gjennom Sverige, siden det visstnok går fortere...
Det kommer nok et par innlegg til her før jeg hiver inn håndkle herifra, men enn så lenge:
♥ Alle dere som jeg kjente fra før og har blitt kjent med; svigerbror og tante sine små rakkerfanter, Lill/Tobben, Johanna/Tommy, Hege, Herodes, Gunnar, lille Larsen, Tippa & Jim, Stine/Dagfinn + "tante-Ines" små gull og alle dere andre; jeg kommer til å savne dere vilt og hemningsløst! Takk for at dere har tatt meg så godt i mot, og inn i varmen.
♥ Søstra mi; det har vært så fint å bo sammen med deg for første gang i livet, kommer til å savne deg mest av alle. Jeg er så veldig, veldig, veldig glad i deg. Og jeg er stolt over å ha deg som storesøster!
TAKK FOR MEG, BIRTAVARRE!
(haha, høres jo ut som jeg blir borte for alltid... men bare vent... æg kommer hjæm en gang, bare ikkje meeeeengang.)
"Et lite håp.."
Fredag 22.juli klokken 15.26 rammet terroren oss. Uskyldige
mennesker ble i løpet av sekunder forvandlet fra levende, glade mennesker til
hardt skadde og døde bombeofre. En knapp time senere blir purunge, engasjerte
AUFere smadret ned av en desperado iført politiuniform på Utøya. Midt i sitt
sommerparadis. Uten mulighet til å verne om sitt liv, i en skrekkslagen scene
som vil frarøve dem trygghet og prege dem for all framtid. Hele vår til nå
beskyttede, farefrie tilværelse ble i løpet av denne fredagskvelden omskapt til
en blodig, fryktinngytende slagmark.
Nå har det gått timer og dager. Lørdag ettermiddag dro jeg,
sammen med min sønn, til Oslo domkirke. Vi trådte inn i en kirke som
umiddelbart ga oss en form for ro. Ro til å bearbeide de vanskelige følelsene,
ro til å legge til side sjokket og fokusere på det gode i menneskene. Da jeg
tente mitt lys, kjempet jeg med tårene. Tårer som kom fra hjertet, i en sorg og
i en maktesløshet overfor de som mistet sine aller, aller kjæreste. Som aldri
vil se sine igjen.
De røde rosene vi varsomt la ned utenfor, fullendte vår
lille gest til de som måtte ofre sitt liv i denne totalt ufattelige tragedien.
Redselen som hadde plantet seg helt innerst i hjertet mitt og som forsterket
seg minutt for minutt, i takt med at omfanget av katastrofen gikk opp for meg,
løsnet sakte men sikkert og nye følelser trådte fram. Sorg, medfølelse og
respekt. Et ønske om å vise de avdøde den siste ære, og de pårørende og skadde
at vi bryr oss om hverandre.
Det som slo meg mens jeg stod der utenfor domkirken og lot
tankene strømme, var alle de ulike menneskene som stod sammen. Unge, gamle,
barn, turister, etnisk-norske og ikke-etnisk norske. Alle var vi der i samme ånd,
et ønske om å vise vår sympati og kondolanse. Jeg så unge og gamle, mørkhudede
og skjevøyde. Alle med samme tristhet i blikket. De la alle sine
blomsterbuketter, enslige roser og bamser side om side. De bar alle på en sorg.
De hadde alle et ønske om å vise verden at vi står samlet. Vår verden blir så
liten når en så ufattelig tragedie rammer oss. Våre tårer er nøyaktig like..
Det som imidlertid skremte meg i løpet av de aller første
timene, da sjokket slo oss ut fullstendig og lå som en nervetråd i alt vi
foretok oss, alt vi tenkte – var de raske konklusjonene, fordømmelsen. Tanker
om at det må ha vært “noen” av ikke-etnisk norsk opprinnelse streifet mange.
Noen sa det høyt, noen lot det ramme uskyldige muslimer i form av trakassering
og hånord. Så kom sjokket; terroristen var etnisk norsk ung mann, oppvokst på “beste
vestkant” og med et plettfritt rulleblad. Hvor mange ikke-etnisk norske, eller
hvor mange muslimer rettet da sin pekefinger mot oss? Og sa noen av oss
“unnskyld vi tok feil”?
Vi verner om hverandre nå, uavhengig av hudfarge, rase og
kjønn. Vi klemmer hverandre og er meget høflige mot hverandre. Sorgen har
knyttet oss tettere sammen og vi som er etnisk norske har kanskje fått et litt
mer nyansert syn på et multikulturelt samfunn.
Derfor bærer jeg på et håp. Et håp om at vi skal klare å ta
de tunge skrittene sammen. Veien videre skal vi gå samlet, med hevet hode og
med sammenflettede hender. Uavhengig av hvor vi har trådt våre barnesko,
uavhengig av hudfarge. Vi er alle norske. Vi skal stå sammen for landet vårt og
kjempe mot terror og slike grusomme handlinger vi opplevde i løpet av disse
fredagstimene. Vi skal fortsatt være et åpent land. I en sorg vi alle nå
opplever gjelder det å holde sammen, rekke våre hender ut til alle, også de med
en annen hudfarge enn oss.
Våre hjerter er like. Selv om vi er et lite land, så har vi
enormt store hjerter..
mennesker ble i løpet av sekunder forvandlet fra levende, glade mennesker til
hardt skadde og døde bombeofre. En knapp time senere blir purunge, engasjerte
AUFere smadret ned av en desperado iført politiuniform på Utøya. Midt i sitt
sommerparadis. Uten mulighet til å verne om sitt liv, i en skrekkslagen scene
som vil frarøve dem trygghet og prege dem for all framtid. Hele vår til nå
beskyttede, farefrie tilværelse ble i løpet av denne fredagskvelden omskapt til
en blodig, fryktinngytende slagmark.
Nå har det gått timer og dager. Lørdag ettermiddag dro jeg,
sammen med min sønn, til Oslo domkirke. Vi trådte inn i en kirke som
umiddelbart ga oss en form for ro. Ro til å bearbeide de vanskelige følelsene,
ro til å legge til side sjokket og fokusere på det gode i menneskene. Da jeg
tente mitt lys, kjempet jeg med tårene. Tårer som kom fra hjertet, i en sorg og
i en maktesløshet overfor de som mistet sine aller, aller kjæreste. Som aldri
vil se sine igjen.
De røde rosene vi varsomt la ned utenfor, fullendte vår
lille gest til de som måtte ofre sitt liv i denne totalt ufattelige tragedien.
Redselen som hadde plantet seg helt innerst i hjertet mitt og som forsterket
seg minutt for minutt, i takt med at omfanget av katastrofen gikk opp for meg,
løsnet sakte men sikkert og nye følelser trådte fram. Sorg, medfølelse og
respekt. Et ønske om å vise de avdøde den siste ære, og de pårørende og skadde
at vi bryr oss om hverandre.
Det som slo meg mens jeg stod der utenfor domkirken og lot
tankene strømme, var alle de ulike menneskene som stod sammen. Unge, gamle,
barn, turister, etnisk-norske og ikke-etnisk norske. Alle var vi der i samme ånd,
et ønske om å vise vår sympati og kondolanse. Jeg så unge og gamle, mørkhudede
og skjevøyde. Alle med samme tristhet i blikket. De la alle sine
blomsterbuketter, enslige roser og bamser side om side. De bar alle på en sorg.
De hadde alle et ønske om å vise verden at vi står samlet. Vår verden blir så
liten når en så ufattelig tragedie rammer oss. Våre tårer er nøyaktig like..
Det som imidlertid skremte meg i løpet av de aller første
timene, da sjokket slo oss ut fullstendig og lå som en nervetråd i alt vi
foretok oss, alt vi tenkte – var de raske konklusjonene, fordømmelsen. Tanker
om at det må ha vært “noen” av ikke-etnisk norsk opprinnelse streifet mange.
Noen sa det høyt, noen lot det ramme uskyldige muslimer i form av trakassering
og hånord. Så kom sjokket; terroristen var etnisk norsk ung mann, oppvokst på “beste
vestkant” og med et plettfritt rulleblad. Hvor mange ikke-etnisk norske, eller
hvor mange muslimer rettet da sin pekefinger mot oss? Og sa noen av oss
“unnskyld vi tok feil”?
Vi verner om hverandre nå, uavhengig av hudfarge, rase og
kjønn. Vi klemmer hverandre og er meget høflige mot hverandre. Sorgen har
knyttet oss tettere sammen og vi som er etnisk norske har kanskje fått et litt
mer nyansert syn på et multikulturelt samfunn.
Derfor bærer jeg på et håp. Et håp om at vi skal klare å ta
de tunge skrittene sammen. Veien videre skal vi gå samlet, med hevet hode og
med sammenflettede hender. Uavhengig av hvor vi har trådt våre barnesko,
uavhengig av hudfarge. Vi er alle norske. Vi skal stå sammen for landet vårt og
kjempe mot terror og slike grusomme handlinger vi opplevde i løpet av disse
fredagstimene. Vi skal fortsatt være et åpent land. I en sorg vi alle nå
opplever gjelder det å holde sammen, rekke våre hender ut til alle, også de med
en annen hudfarge enn oss.
Våre hjerter er like. Selv om vi er et lite land, så har vi
enormt store hjerter..
Denne teksten er skrevet av min stemor, Irene Ulstein Soleim. Hun har en fantastisk fortellerevne, og er kjempeflink til å beskrive følelser og tanker. Hun har også skrevet en bok;
"OPPDRAG HJEMMEFRONT", som handler om hvordan hun og vi som familie opplevde situasjonen da min far var et halvt år i militærtjeneste i Afghanistan.
"OPPDRAG HJEMMEFRONT", som handler om hvordan hun og vi som familie opplevde situasjonen da min far var et halvt år i militærtjeneste i Afghanistan.
torsdag 28. juli 2011
Storm på kysten! Riddu riddu!
Herremintid, moro for unga.
Riddu Riddu er jo europas største urfolksfestival, og tro meg, den var "urete". Lavvoer fra ende til annen, joiking og trommedunking.
Onsdagen var vi med alle barna, tanteunger og onkelunger i lange baner og så eventyrfortellinga "Stallu og sølvmånen".
Torsdagen dro jeg, Silje, kjærst, og de tre eldste barna på RoLfA-konsert på kvelden, og selvfølgelig fremførte de jo Hjerteknuuuuuseeeer!
"Soaitá ahte ii gávdno šat, soaitá doaivva lea, soaitá ahte jurddaš' mu birra. Muhto vuorddán dan beaivvi go váccašetne, don govret ja mun čuoččun juolgesuorpmain."
Fredagen jobbet jeg til kl 22, og når jeg kom hjem satt svigerbror og kjærst i loungen utenfor huset og venta på meg! Da blei det fart på frøkna... Kasta meg rundt, og vips var vi på festival! Riktignok ikke i like barnevennelig stand som et par dager før... Haha, kom hjem kl 08 dagen etter.
Pga. av bombingen i Oslo, og skytedramaet på Utøya ble resten av festivalen avlyst, noe som i og for seg var helt rett. Men de holdt en minnekonsert på lørdagen kl 18, så den dro vi på.
Når det gjelder ofrene fra disse tragediene tenker jeg veldig mye på dem, og føler med de etterlatte. Noe så grusomt er det lenge siden jeg har vært borti. Det er mye følelser og mange tanker. Mange grusomme historier disse AUF-ungdommene sitter med i ettertid, som vi også tidvis får høre for å skape oss et "bilde" av hvordan deres situasjon der ute på øya var.
Pga. av bombingen i Oslo, og skytedramaet på Utøya ble resten av festivalen avlyst, noe som i og for seg var helt rett. Men de holdt en minnekonsert på lørdagen kl 18, så den dro vi på.
Når det gjelder ofrene fra disse tragediene tenker jeg veldig mye på dem, og føler med de etterlatte. Noe så grusomt er det lenge siden jeg har vært borti. Det er mye følelser og mange tanker. Mange grusomme historier disse AUF-ungdommene sitter med i ettertid, som vi også tidvis får høre for å skape oss et "bilde" av hvordan deres situasjon der ute på øya var.
Alle ungdommene som ikke lenger er sammen med oss; Norge tenker på dere og dere er med oss i tankene. Det her er noe vi ikke glemmer!
Og til dere vi har fått beholde; Dere er utrolig tøffe, mange fornuftige tanker og meninger har dere også. Varme tanker blir sendt deres vei. Kondolerer.
onsdag 27. juli 2011
5... (4)... 3!
Tiden går sååååå fort om dagen! Det er bare 5 dager til vi overtar el kåko i Oslo, og 3 dager til vi begynner å kjøre. Hjælpeogtrøste!
I går kom vi hjem fra to fine dager i Harstad, jeg og kjærst, søstra hans med 4 døtre, min søster og sviiiigerbror og mine to tantegull. Var innom Grottebadet og plaska, et badeanlegg inni et fjell(ganske stilig!), koste oss på "hytta" og spiste gooood mat på Jonny's Bistro på Bardufoss på tur hjem. Veldig fint å kunne ha litt god, og fin tid sammen med familien(e) nå før vi flytter.
Den lille svippen til Hartta ble til at jeg jobber idag, i morgen og i overimorgen - så er det takk for meg Kåfjord Handel!
Planen er å kjøre nedover på lørdag, helst litt tidlig... Men nå er det nå en gang sånn at jeg faktisk har det som må være tidenes treigeste fremtidige samboer, så det er bare å krysse det som krysses kan, og at han får bilen ferdig til vi skal starte.
Satser på en liten sving innom Umeå for å hilse på Malin(en av de tre svenske jentene jeg bodde sammen med på Barskolan), siden vi skal kjøre gjennom Sverige anyway.
Må innrømme at jeg begynner å kjenne det kiler litt i magen, og jeg veit ikke helt om det er en god, bra eller blanda kiling jeg kjenner. Det må jo være en god mix. Gleder meg så til å komme ned til alle venninner og kompiser, tantegullet, søstra og mamma. Samtidig som jeg helst skulle tatt med alle her i lomma også!
Begynte å pakke sånn veldig smått i går siden jeg jobber hver eneste dag frem til avreise, og god-damnit(!), så forbaska mye shaiiiit jeg har skaffa meg mens jeg har bodd her oppe, haha.
Får unnskylde meg med at det trossalt har vært jul og bursdag mens jeg har bodd her, og at jeg har måttet investere i litt sommerklær siden alt lå i Larvik når det bar til syden...
Har litt bilder av dett og hint som jeg skal få lagt inn på pcen ikveld, lenge siden sist jeg har brukt mine bilder her ;)
I går kom vi hjem fra to fine dager i Harstad, jeg og kjærst, søstra hans med 4 døtre, min søster og sviiiigerbror og mine to tantegull. Var innom Grottebadet og plaska, et badeanlegg inni et fjell(ganske stilig!), koste oss på "hytta" og spiste gooood mat på Jonny's Bistro på Bardufoss på tur hjem. Veldig fint å kunne ha litt god, og fin tid sammen med familien(e) nå før vi flytter.
Den lille svippen til Hartta ble til at jeg jobber idag, i morgen og i overimorgen - så er det takk for meg Kåfjord Handel!
Planen er å kjøre nedover på lørdag, helst litt tidlig... Men nå er det nå en gang sånn at jeg faktisk har det som må være tidenes treigeste fremtidige samboer, så det er bare å krysse det som krysses kan, og at han får bilen ferdig til vi skal starte.
Satser på en liten sving innom Umeå for å hilse på Malin(en av de tre svenske jentene jeg bodde sammen med på Barskolan), siden vi skal kjøre gjennom Sverige anyway.
Må innrømme at jeg begynner å kjenne det kiler litt i magen, og jeg veit ikke helt om det er en god, bra eller blanda kiling jeg kjenner. Det må jo være en god mix. Gleder meg så til å komme ned til alle venninner og kompiser, tantegullet, søstra og mamma. Samtidig som jeg helst skulle tatt med alle her i lomma også!
Begynte å pakke sånn veldig smått i går siden jeg jobber hver eneste dag frem til avreise, og god-damnit(!), så forbaska mye shaiiiit jeg har skaffa meg mens jeg har bodd her oppe, haha.
Får unnskylde meg med at det trossalt har vært jul og bursdag mens jeg har bodd her, og at jeg har måttet investere i litt sommerklær siden alt lå i Larvik når det bar til syden...
Har litt bilder av dett og hint som jeg skal få lagt inn på pcen ikveld, lenge siden sist jeg har brukt mine bilder her ;)
Love,
PS! Jeg har endelig fått meg samelue, no joke! Sånn hvit pels-lue med taggete, rød kant rundt ansiktet. Den er såååå fin, og jeg har veeeerdens snilleste kjærestegull som kjøpte den til meg! Nå gjenstår bare kofta og skaller, haha.
torsdag 14. juli 2011
18 days left!
Når jeg flytta opp hit trodde jeg det skulle ta lang tid før det blei mai, og tid for å flytte sørover igjen. Nå er det juli, og jeg er på overtid...
Men så fort som tiden har gått mens jeg har vært her oppe har jeg ikke sett maken til. Dagene, ukene, månedene har bare susa unna, og jeg sitter igjen med så vanvittig mange gode minner fra tiden som skapsame.
Om 18 dager overtar jeg og kjæresten min(som jeg forøvrig ikke hadde "nooooooen planer om å skaffe meg") leilighet i Oslo, nærmere bestemt Grünerløkka. Awesomeness! Og jeg kjenner det stikker litt lengst inni hjertekroken når jeg tenker på at jeg må flytte fra denne lille plassen langtbortigokk og alle de fine folka her som jeg har blitt så godt kjent med, og veldig, veldig glad i.
Guskjelovogtakk at det bare er to timers flytur fra Oslo til Tromsø, og to timers kjøring fra Tromsø til Birtavarre. Med andre ord, det er jo "bare" 4 timer unna.
På en annen side skal det bli veldig deilig å komme hjem igjen til mamsen, søssa, tantegullet og alle de fantastiske venninnene og kompisene jeg har sørpå. Det skal bli godt å spise "en laksebit" med mamma og "bare ta en rusbrus" med Edel på Glassmesteren når jeg ikke har noe bedre forè.
Og for første gang siden jeg var 6 år skal jeg faktisk bo i samme by som fatter, det er noe nytt. Og brosjan ♥
Jobbsøkingen er i full gang og jeg søker på det som søkes på kan. Alt fra resepsjonist til butikkmedarbeider er interessant for jenta uten jobb. Så, bor du i Oslo og vet om ledig jobb? Holla at me!!!
Blogginga i det siste har blitt noget tilsidesatt, fordi jeg i følge min søster, "er så forelska om dagen". Og fordi jeg har vært mye på farten!
Søndag kom jeg hjem igjen etter to uker på Kreta med pappa, Irene, brosjan og andre familier. Om det var skøy? Hur fett som helst. Men to uker holder, de siste dagene var jeg mett på sol, gresk mat/øl og sand mellom tærne og ville bare hjem til min egen seng(les: kjærestens seng med kjæresten i).
Åja, ja, du vil se bilder sier'u? Here you go:
Men så fort som tiden har gått mens jeg har vært her oppe har jeg ikke sett maken til. Dagene, ukene, månedene har bare susa unna, og jeg sitter igjen med så vanvittig mange gode minner fra tiden som skapsame.
Om 18 dager overtar jeg og kjæresten min(som jeg forøvrig ikke hadde "nooooooen planer om å skaffe meg") leilighet i Oslo, nærmere bestemt Grünerløkka. Awesomeness! Og jeg kjenner det stikker litt lengst inni hjertekroken når jeg tenker på at jeg må flytte fra denne lille plassen langtbortigokk og alle de fine folka her som jeg har blitt så godt kjent med, og veldig, veldig glad i.
Guskjelovogtakk at det bare er to timers flytur fra Oslo til Tromsø, og to timers kjøring fra Tromsø til Birtavarre. Med andre ord, det er jo "bare" 4 timer unna.
På en annen side skal det bli veldig deilig å komme hjem igjen til mamsen, søssa, tantegullet og alle de fantastiske venninnene og kompisene jeg har sørpå. Det skal bli godt å spise "en laksebit" med mamma og "bare ta en rusbrus" med Edel på Glassmesteren når jeg ikke har noe bedre forè.
Og for første gang siden jeg var 6 år skal jeg faktisk bo i samme by som fatter, det er noe nytt. Og brosjan ♥
Jobbsøkingen er i full gang og jeg søker på det som søkes på kan. Alt fra resepsjonist til butikkmedarbeider er interessant for jenta uten jobb. Så, bor du i Oslo og vet om ledig jobb? Holla at me!!!
Blogginga i det siste har blitt noget tilsidesatt, fordi jeg i følge min søster, "er så forelska om dagen". Og fordi jeg har vært mye på farten!
Søndag kom jeg hjem igjen etter to uker på Kreta med pappa, Irene, brosjan og andre familier. Om det var skøy? Hur fett som helst. Men to uker holder, de siste dagene var jeg mett på sol, gresk mat/øl og sand mellom tærne og ville bare hjem til min egen seng(les: kjærestens seng med kjæresten i).
Åja, ja, du vil se bilder sier'u? Here you go:
 |
søndag 29. mai 2011
Her går det fort i svingene, sa folk!
"heiiiiia bloggeeeen!"
Nå skjer det ting! Siden jeg og kjæresten er på full gass og ikke sparer på kruttet, har vi bestemt oss for å flytte til... (hold dere fast!)... Oslo! Og her er noen bilder av leiligheten vi skal leie;
Nå skjer det ting! Siden jeg og kjæresten er på full gass og ikke sparer på kruttet, har vi bestemt oss for å flytte til... (hold dere fast!)... Oslo! Og her er noen bilder av leiligheten vi skal leie;
Gang og bad:
Soverom med balkong utenfor:
Kjøkken og stue:
Balkong utenfor stua:
Abonner på:
Innlegg (Atom)